Korona, tiltak, avstand og vaske hender. Det begynner å komme under huden på de fleste. Dersom strategien myndighetene har valgt skal fungere mot viruset, så må vi alle fortsette med tiltakene i uviss tid framover. Det er ikke så stort offer for å beskytte våre sårbare medborgere, ingen er vel uenige i det.
Hanne Enerstvedt Løvland, Tjernagel leir og fritidssenter og spesialpedagog på Sveio skule. Her med eit knippe leirdeltakarar i sommar. Foto: Privat
Tiden siden 12. mars har føltes som en psykisk berg- og dalbane. Min første reaksjon var at dette var hysterisk. Virus må jo kroppen gå gjennom for å gjøre oss sterkere og skape immunitet, var min første tanke. Det er jo det vi alltid har lært.
Så hørte jeg på FHI og Bent Høie sin tale. Den skjøt som en pil rett inn i samvittigheten min. Dersom jeg ikke gjør alt korrekt her, kan jeg være direkte årsak til at andre mennesker dør. Familie, kunder, naboer, mange i risikosonen. Den redselen omtrent lammet meg. Ridesenteret vi driver på Tjernagel ble raskt stengt ned for kunder, og jeg «buret» meg inne med kjernefamilien.
Så åpnet Norge gradvis opp igjen. Jeg var en av de lærerne som raskt skulle tilbake på skolen. Der så jeg et veldig bra arbeid som ble gjort med smittevern – sikkert blant de beste, som jeg lærte mye av. Tusen takk for det.
Men allikevel følte jeg meg absolutt ikke trygg. Jeg så jo logiske brister alle veier. Dørhåndtak, lekestativ, avstand, elever som ikke var i stand til å forstå alle smittevernstiltak og så videre. De unge blir ikke så lett smittet, men de kunne jo allikevel være smittebærere, det hadde vi jo lært.
Så begynte ridesenteret sin bankkonto å tømmes. Jeg ville selvsagt at ridesenteret skulle bestå, og hadde ikke noe valg. Vi måtte starte opp igjen. I starten var det ikke gøy. Jeg var overbevist om at uansett hvor påpasselig jeg prøvde å være, så kom jeg sikkert til å dra smitte med meg til ridesenteret. Jeg kom til å være det mennesket Bent Høie snakket om. Mennesket som var årsak til at andre kom til å dø.
Uansett hvor forsiktige vi er, kan man jo aldri vite – så ingen vil klandre noen dersom noen skulle bli smittet, var mantraet når jeg diskuterte temaet med kollegaer eller andre. De unge har fått gjennomgå hardt i det siste. Røde Kors sin ferskeste undersøkelse viser at 45% av nettopp unge i alderen 16 til 24 år, føler seg ensomme som følge av koronaepidemien – en stor økning sammenlignet med før krisen (22%).
Videre vet vi at registrerte psykiske lidelser står for omkring 1 av 3 av alle uførepensjoner, med angst og depresjon som de viktigste årsakene til arbeidsrelatert uførhet. At få ønsker å være den som ved sosiale sammenkomster bestemmer hvem som er de heldige innvidde, og hvem som blir nummer 21, er godt forståelig. Den unge generasjonen har vokst opp med fokus på psykisk helse, blitt opplært til å inkludere, og bevisstgjort på de menneskelige farene med ensomhet og utestenging.
I stedet for å rette den moralske pekefingeren mot hverandre, la oss heller huske på at i dagens situasjon er mange redde og psykisk slitne. Ikke fordel skyld om noen blir smittet, la oss heller ta hyppige risikovurderinger på oss selv, i forkant og etterkant av sosial omgang, og la oss heller, både gamle og unge, heller si mer: «tusen takk og vær så snill.»
Siden de unge har fått så mye pes i det siste, må jeg bare avslutte med å bekjenne at jeg også var på fest i sommer. Jeg tror flere i min generasjon var det.
Hanne Enerstvedt Løvland,
Tjernagel leir- og fritidssenter og spesialpedagog på Sveio skule